Madla i Fortid – Madla • Revheim • Sunde
Forord
Mange mennesker i tidligere Madla kommune er nyinnflyttede. Å flytte er ingen enkel prosess. I begynnelsen har mange av oss en følelse av å ha blitt kastet ut i et tomrom. Flytteprosessen minner i mangt om å plante en hagevekst. Etter flyttingen skranter ofte planten, før den gradvis fester seg i den nye jorda med små, tynne rottråder.
Hvordan fester vi mennesker våre røtter i en jord der vi ikke føler tilhørighet, og der ingen i vår familie tidligere har festet sine røtter? Det er vel nokså individuelt hvordan vi går fram, men generelt kan vi vel si at jo mer aktive vi selv er i prosessen med å feste rot på en ny plass, desto raskere skjer rotfestingen. Rotfestingen skjer også ved å bli kjent med “naboplanter” i det området hvor en skal leve og bo – for våre røtter består av trygghet, tillit, nærhet og kjennskap. Skole, kirke, idrettslag, bydelshus, kor, korps, ulike klubber og foreninger kan hjelpe oss til å feste disse røttene.
Når det gjelder å bygge opp min egen identitetsfølelse til den bydelen hvor jeg har bosatt meg, har det hatt verdi å skaffe meg kunnskaper om bydelens historie, ulike stedsnavn, severdigheter og søke informasjon om de menneskene som har bodd her før meg.
Siden denne kunnskapstilegnelsen har hatt betydning for meg, innbiller jeg meg at slik kunnskap kan ha betydning for andre mennesker i lokalmiljøet – ikke minst de unge. Til barn og unge i Madla (Madla, Revheim og Sunde) ønsker jeg derfor å tilegne det stoffet jeg har samlet fra bydelen vår siden den ble “min” i 1976.
Gjennom det stoffet jeg har samlet, håper jeg å kunne vise at bygdene på Nord-Jæren aldri har ligget som noen isolerteutbygderlangt mot nord. Historien forteller oss at så lenge det har bodd mennesker her, har vi vært europeere som har mottatt impulser utenfra gjennom røvertokter, javel, men mer hyppig har vi vunnet varer, viten og ny kontakt gjennom fredelige reiser til inn- og utland.
Jeg ønsker at kunnskaper om eget ståsted i tilværelsen skal hjelpe de unge som kompass for nye utfordringer, som ballast for å våge å entre nye landskaper på indre og ytre plan – for lokalhistorien tilbyr det sikre, trygge og lange perspektivet i en flimrende, overflatisk verden der mennesker famler etter faste holdepunkter mens de hvirvles fra hver- andre i tidens oppløsende malstrøm.
Med sikkerhet vet vi at det har bodd mennesker i Madla i 6500 år. Her ute ved hav og fjord fristet steinaldermenneskene sin tøffe fra hånd til munn-tilværelse gjennom årtusener. Varsomme var de sporene de etterlot seg. Nå er det vår stund i Madla. Vi lever i trygghet hva hus, mat og klær angår. Våre problemer er andre enn dem våre forfedre slet med. Trafikk-, arbeidsledighets-, stress- og identitetsproblemer er oftere våre utfordringer. Vår utfordring er det også å forvalte den bydelen hvor vi bor. Vi kan ha ulike oppfatninger om hvordan vi på best mulig måte gjør dette, men jeg skulle ønske at bydelenes egen befolkning fikk større ansvar for forvaltningen av sin bydel.
Nærhet til bydelens problemer, skaper oftest klarere perspektiv både bakover og framover i tid. Kanskje våre sinn, i likhet med steinaldermenneskenes, har behov for å hvile øynene mot horisonter og åpne grøntarealer – og ikke bare i husvegger og svart asfalt? Lokalhistoriske kunnskaper tyder på det.
Skoleverket har vært mitt mål for det foreliggende materialet. Jeg har, stort sett, formulert meg for læreren, for jeg ser læreren som nøkkelfiguren i under- visningen i nærmiljøet og manuskriptet er ment å skulle være lærerens bak- grunnsstoff for denne undervisningen. Men samtidig mener jeg at en del av stoffet også egner seg til bruk for elevene når de arbeider med særoppgaver, f o r edrag og dramatiseringer med tilknytning til lokalmiljøet.
Stoffet fra bydelen Madla, som her er trykket i bokform, er opprinnelig skrevet til et større lokalhistorisk verk jeg har kalt “På tur i Stavanger” – foreløpig upublisert. Noen vil kanskje undre seg over at stoff om f.eks. Norges første afrikamisjonær og om sundebuer som ble byborgere, er havnet i boka om “Madla i fortid”, men sett i min store sammenheng, som omfattet hele Stavanger kommune, falt det naturlig å plassere disse kapitlene her.
Mitt hovedanliggende er å gjøre lærere og elever kjent i nærmiljøet, stimulere vitebegjærog grundigereforskning , gjøre elevene nysgjerrige på eget bomiljø og hjelpe dem til å feste røtter og gjøre dem trygge på egen identitet – fordi rotfesting i eget jordsmonn skaper den sikkerhet og åpenhet som er nødvendig for å møte det ukjente i fremmede kulturer.
Jeg foretrekker å ta med mine elever ut i naturen, til fots eller pr. sykkel når jeg arbeider med lokalmiljøet, fordi jeg ønsker å gi impulser til opplevelses- og følelsessiden av elevens personlighet – og fordi jeg ønsker å glede eleven.
Jeg håper derfor ikke at læreren betrakter arbeidet med lokalmiljøet som et nytt krav – som enda noe nytt en skal orke å sette seg inn i for å prestere det maksimale, men at han/hun legger seg på et oversiktlig nivå der det er mulig å komme i mål med sjelen i balanse – at stoffet ses på som en mulighet til å bli kjent med noe som er kjekt å arbeide med – sammen med elevene. For det er det det er! Lykke til!
P.S. Måten stoffet er organisert på, fører til at en del opplysninger blir gjentatt.
Sunde 17/1-1996 Gunnar A. Skadberg.
Last ned boken: PDF