DEN FØRSTE UTVANDREREN FRA SUNDE-REVHEIM TIL AMERIKA

Siden fulgte mange sundebuer etter de første Nord-Sundene til Amerika. Men den første som drog til Amerika fra det området vi bor i, kom fra Revheim. Hans historie er interessant og spennende som et eventyr, så selv om han ikke kom fra Sunde, tar vi med hans historie her. I den tjukkeboka som heter "Soga om Sola og Madla" står det forresten at det var lensmanns- sønnen Ivar Ivarsen Oftedahl som var den første utvandreren fra Sola og Madla, men det er ikke rett.

Geir: "Du lige å finna feil hos andre, far! Eg lure på om di så bler lærare e sånne så lige å retta på andre sine feil!"

Far: "Det har jeg aldri tenkt på. Det er mulig du har rett i det, men når jeg ser på den iveren du legger for dagen når det gjelder å retta på de feilene søstrene dine gjør, er jeg overbevist om at det ikke bare er lærere som koser seg når de finner feil hos andre! Men vil du høre om den første utvandreren fra Sunde-Revheim området? Han var forresten ikke eldre enn deg da han pakket sekken sin for å forlate foreldre og søsken." Geir: "Ja, eg hørre itte. Bare kom igjen. Eg lige eventyr." Far: "Ja, bare at dette eventyret er hentet fra virkeligheten. Altså: Det var en gang en mann som flyttet fra Strand til Madla. Mannen het Hallvard Ivarson. Han hadde kona med seg fra Strand. Ekteparet fikk 9 barn sammen før kona, Åsa, døde i 1810. Familien var da flyttet til Revheim og der giftet Hallvard seg på nytt i 1811 med ei jente her fra Sør-Sunde som het Mari. Hallvard og Mari fikk ingen barn sammen, men vi skal høre nærmere om to av de guttene Hallvard fikk med Åsa. Vi begynner med den yngste av dem. Knud het han. Han ble født i 1786 på Revheim og ble kalt Knud Halvorsen. Selv om Hallvard arbeidet som smed utenom gårdsarbeidet, var det stritt å skaffe føde til den store familien sin.

Knud begynte derfor tidlig å fiske og handlet med fisk, krabbe og hummer. Han var kjent både ved Hafrsfjorden, Jærkysten og i Ryfylke. Marta, den eldste søsteren hans bodde på Finnøy der hun drev et gjestgiveri med mannen sin. Knud rodde inn og besøkte søsteren på Finnøy fra han var 17 år. Så kunne han selge fangsten sin underveis eller til gjestgiveriet på Juda-berg.

Knud slo seg etter hvert ned i Stavanger og startet i paraply-makerlære. Med yrke som paraplymaker var det liten sjanse for å bli arbeidsledig i Stavanger, tenkte vel Knud. Men det ble ikke så enkelt likevel. For i 1807 ble det krig mellom Danmark/Norge og England etter at engelskmennene hadde stjålet de fleste dansk-norske krigsskipene i København. I denne krigen kapret landene skip av hverandre. Hvem som ville kunne kjøpe seg noe som het kaperbrev av kongen. Kaperbrevet kostet ikke mye. Med kaperbrevet i lommen kunne en sjøkaptein utstyre sitt skip med kanoner og forsøke å ta eller kapre britiske skip. Klarte han det, fikk han alt av verdi i det britiske skipet. Det britiske mannskapet ble ført til Danmark eller Norge og satt i fengsel. Men like ofte var det britene som kapret danske og norske skip og satte de dansk-norske mannskapene i britiske fengsler.

I 1808 seilte et lite kaperskip ut fra Kristiansand utstyrt med 4 kanoner. Kapteinen het Abraham Stendahl. Stendahl hadde fått sitt brev av rederen kjøpmann B. T. Rolfsen og hans bror Jens Rolfsen. Stendahl seilte skuta si til Egersund i august. Der skulle skuta bygges om og utstyres til sitt nye oppdrag med å kapre britiske handelsskip. Skuta ble kalt "Hævneren". Båt-typen het slupp. Da flere av mannskapet trakk seg fra jobben ombord i kaperskuta mens sluppen lå i Egersund, måtte Stendahl dra nordover til Stavanger for å skaffe seg flere sjøfolk.

Ikke mange hadde råd å kjøpe seg paraplyer mens landet var i krig. Det var ikke mye å gjøre for Knud Halvorsen. Knud meldte seg derfor for kaptein Stendahl og spurte om jobb. Det fikk han, og så bar det ut Byfjorden, rundt Tungene og sørøstover mot Skagerak. Bak Knud forsvant Revheim og Sunde i det fjerne. Det skulle gå lenge før Knud kom hjem dit igjen.

Å som han lengtet hjem da sjøsyken meldte seg! Knud hadde ikke vært så ofte på havet før. Skjemtes gjorde han også da han måtte mate krabbene fra skutesida. For de andre sto og lo av landkrabben! Han var glad til da styrmannen sa han kunne få gå og legge seg i kahytten.

Knud kom seg etter hvert over sjøsyken. En dag i månedsskiftet september-oktober fikk kaptein Stendahl øye på britiske skip som var på vei mot England fra Gøteborg. Nå ble det fart i folkene ombord. Kanonene ble gjort skuddklare, og snart smalt den første salven mot en av de britiske skutene. Den britiske handelsbåten la kursen om og forsøkte å flykte, men "Hævneren" var lett å manøvrere. Den norske skuta tok inn på den britiske. Stendahl ga ordre om nye skudd. "Hævneren" fikk inn flere treffere på den britiske skuta, men kulene var for små til å gjøre stor skade. Da smalt det fra en annen kant. Stendahl og hans mannskap hadde vært så opptatt av å forfølge den ene britiske skuta, at de ikke hadde lagt merke til at de andre britiske skutene nå angrep fra siden og bakfra. Snart ble "Hævneren" truffet av den første kulen. Skuta begynte å ta inn vann. Neste kulen splintret masten og brakk den i to slik at seil og tauverk lå utover skutesiden som en eneste stor vase. Knuds kamerat, Enoch Jacobsen, fikk en splint i låret og lå og ynket seg på dekket. Det ble ropt om hjelp og "stop the shooting". Da så Knud en engelsk offiser entre opp leideren ved skutesiden. Engelskmannen rettet en pistol mot dem da han kom på dekk. Alle ble kommandert å stille opp på en linje. Knud hjalp Enoch å stå. Mannskapet fikk ordre om å ta med seg sine eiendeler og gå i de britiske livbåtene. Som fanger ble Knud og hans kamerater ført over i en av de britiske skutene. Kursen ble satt vestover. "Hævneren" ble tatt med på slep.

oktober 1808 kom "Hævneren" og dets mannskap inn til Leith ved Edinburgh i Skottland. Knud og hans kamerater ble ført over i en annen skute som skulle føre dem til elva Themsen ved London og et fangeskip som lå der. Men før de kom så langt, klarte kaptein Stendahl og styrmannen på "Hævneren" å stikke av.

Ved London ble de andre fangene ført over i et stort, gammelt, engelsk seilskip som het "Bahama" og som ble brukt som fengsel. Knud og Enoch traff Elias Eliassen Tasta, Tosten Malde og Rasmus Harestad fra Randaberg ombord i skuta. Men de var ikke alene. 800 fanger var stuet sammen ombord i skuta. I skipet ved siden av var det samlet 900 norske, danske og franske fanger.

Knud og hans kamerater gikk en hard tid i møte. Knud var bare 21 år, men han var kraftig og sterk og trodde nok han skulle klare seg. Han sov i en hengekøye av seilduk, men fangene lå så tett at de dunket borti hverandre når de skulle snu seg. Om nettene ble lukene på fangeskipet "Bahama" stengt med kjet-tinger. Det var tungt å puste, og lukten i fangerommet var kriminell. Knud var for sikkerhets skyld havnet rett ved siden av latrinen. Lopper, lus, kakkelakker, mus og rotter skulle også dele plass med de stakkars mennene ombord i fangeskipet. Om nettene frøs fangene så de hakket tenner. Mange ble syke, og noen døde og ble lagt inn i en sekk som ble sydd igjen. En stor stein ble hengt i sekken, og så ble den døde lempet i elva.

Halvråtne gulerøtter og en vanntynn suppe med litt løk eller gryn var det fangene fikk å spise.

Slik gikk dagene, ukene, månedene og årene. En februardag i 1812 skulle det være fest ombord i "Bahama" til ære for sjefen for skuta, Higgins, som fylte 50 år. Higgins og hans offiserer feiret dagen i land. Om kvelden kom festfølget tilbake til fangeskuta. Ved siden av Higgins satt en kjempesvær kar som alle kalte for Goliat. Goliat hadde vanligvis som oppgave å passe på at ingen av fangene fór løs på Higgins. Men i dag fikk han beskjed om å kvitte seg med klærne på overkroppen. Fangene ble så bedt om å melde seg for å slåss med Goliat. Om en av fangene klarte å banke opp Goliat, skulle han få ti pund sterling av Higgins. Om Goliat vant, skulle han lempe fangen over skansekledningen (rekkverket) og ut i elva.

Fangene sto i kø for å få slåss med Goliat. For det første lokket pengene, men like viktig var det å få hevne seg på denne råtassen som sparket og slo dem når Higgins ba ham om det. Nå sto han midt på dekket med sine svulmende muskler. Han ertet fangene for pyser og småkryp, og fangene brølte og bannet tilbake mens de holdt knyttnevene opp mot ham. Skipslegen hadde ordre om å skille slåsskjemene hvis det var fare for at noen av dem skulle bli drept.

Fangene som prøvde seg på Goliat, fikk først et beger vin å styrke seg på før kampen. Men de ble alle et lett bytte for Goliat som levde på skikkelig mat i motsetning til fangene. Fangene fór overbord den ene etter den andre. Knud Halvorsen Reveim sto lenge og så på slåssingen. Han la merke til hvordan Goliat fikk vippet fangene opp på skulderen før han sendte dem ut på flygeturen. Selv om Knud ikke kunne måle seg med Goliat, var han en kraftkar som stod for en støyt. Knud meldte seg derfor som utfordrer til Goliat, men han sa nei takk til begeret med vin. Goliat hånet av ham for det, men pipen fikk en annen lyd da han merket kraften i Knuds grep. Selv begynte Goliat å bli trøtt nå etter all slåssingen. Med en voldsom kraftanstrengelse klarte han likevel å løfte Knud over hodet sitt. Knud holdt igjen med den ene hånden rundt Goliats håndledd, med den andre fikk han tak i rekkverket. Goliat mistet balansen og for på hodet over rekkverket og ned på en plattform som var bygget rundt skipet. Han drog Knud med seg i fallet, men Knud fikk sånn fart at han havnet i elva.

Da Goliat kom kravlende opp på dekket igjen, hadde han slått seg sånn at det dryppet blod av hendene hans. Fangene på dekk trodde blodet var Knuds og at Goliat hadde drept Knud med sine egne hender. Fangene skrek som ville dyr før de b skilte dem fra kjempen. De engelske offiserene fyrte av et par skudd før de flyktet ned i kahytteseg inn der. Fangene kastet seg da over Goliat og nakken på ham. Da kom Knud opp på dekket igjen. klatret opp en taustige langs skutesiden. Ved synet av Knud jublet fangene, og opprøret stanset av seg selv uten at det ble lagt hånd på noen av de engelske offiserene. Noen av fangene ble likevel plukket ut og hengt på grunn av drapet på Goliat. De andre fangene ble pisket og måtte nøye seg med halve matrasjoner i en uke før dagene igjen gikk som før.

Først høsten 1814 kunne Knud Halvorsen Reveim og Enoch Jacobsen gå ombord i en svensk skute som skulle føre dem hjem etter 6 års fangenskap i England. Det skjedde to gode ting mens Knud satt i fengsel. Det ene var at han lærte å snakke engelsk. Det andre var at det kom noen kristne engelskmenn ombord i fangeskipene i England. Disse kristne menneskene kalte seg for vennene, men andre kalte dem for kvekere fordi det hendte at noen av dem var så fulle av spenning når de holdt møter, at de begynte å skjelvet. To quake på engelsk betyr å skjelvet og der har du forklaringen på det ordet. Knud ble glad i disse kvekervennene som kom ombord i skutene og hjalp fangene med mat og klær. De stelte og vasket de syke og de leste fra Bibelen og fortalte at det var troen på Jesus som drev dem til å hjelpe de stakkars fangene som ble holdt ombord i fangeskipene som dyr i bur. Knud og Enoch hadde aldri møtt kristendommen på en så fin måte som gjennom disse kvekerne. Knud og Enoch bestemte derfor at de ville tro på Jesus slik som kvekerne gjorde.

Den skuta Knud og Enoch kom hjem til Norge i, gikk inn til Christiania som Oslo het den gangen. Der slo Knud seg til som urmaker og paraplymaker mens Enoch også startet med å lage paraplyer.

Før Knud drog til sjøs på kaperskuta, hadde han kjøpt seg en liten gård hjemme på Revheim. Det var faren og stemoren som bodde på denne gården mens Knud var i England. Sommeren 1815 kom Knud hjem til Revheim og fortalte om sine opplevelser. Knud ville ikke bli bonde. Han solgte derfor gården sin til søsteren og mannen hennes. Det var Ivar, Knuds 3 år eldre bror, som drev den gården hvor de to brødrene hadde vokst opp. Ivar visste hvordan det var gått med Knud før han kom til Stavanger. Elias Tasta som satt i fengselet sammen med Knud, hadde vært på Revheim for å fortelle Knuds familie hvordan det var gått med Knud. Elias var også blitt kveker i fengselet. Han fortalte Ivar også om dette. Det gjorde så sterkt inntrykk på Ivar, at han gikk over til kvekernes lære han og.

Men å være kveker i Norge på denne tiden var ikke lett. Prestene og myndighetene i landet likte ikke at noen meldte seg ut av kirken for å starte sine egne menigheter. Det ble nå lagt all slags vansker i veien for kvekerne. Da Elias Tasta mistet sine to jenter i en meslingepidemi, ville han ikke ha presten med under begravelsen. Elias ble da nektet å gravlegge jentene sine på kirkegården. Elias gravla da jentene sine i hagen sin på Våland. Konfirmanten Anders Slogvik ble satt i fengsel fordi han nektet å svare presten da han ble overhørt før konfirmasjonen. I fengsel måtte sjømannen Peder Gilje gå fordi han nektet å avlegge ed i retten og fordi han nektet å være soldat.

Knud Halvorsen hadde forlatt Revheim igjen og dratt tilbake til hovedstaden. Der ble han gift med ei jente som het Anne Olsdatter. Sammen drog de til England for å sette seg bedre inn i kvekernes lære og undersøke om det var mulig for kvekerne å utvandre til England. Fra England vendte de hjem til Stavanger. I Stavanger ble landets første kvekermenighet startet i 1816. Lederen var en Stavangermann som het Lars Larsen Geilane. Knud kjente ham fra fengselet i England. Knud og Anne ble med i kvekermenigheten i Stavanger. Da Knud og Anne mistet sitt eneste barn, gravla Knud det på en løkke han eide utenfor byen. Da Knud meldte fra til lagmannen i Stavanger om hva han hadde gjort, ble han dømt til å betale 10 spesiedaler i bot fordi han hadde gravlagt barnet uten at presten var til stede.

Kverkerne i Stavanger syntes nå at det var så vanskelig å leve i Norge at de bestemte seg for å utvandre til Amerika. 4. juli 1825 drog 52 rogalendinger av gårde fra Stavanger i den vesle seilskuta "Restauration".

Før jeg forteller mer om "Restauration"-skutas videre reise, skal vi gå litt tilbake til Revheim igjen. Du hørte at Knud Halvorsens 3 år eldre bror, Ivar, også var blitt kveker etter at han hadde lyttet lenge til det Elias Tasta og Knud hadde fortalt fra fengselet i England. Ivar meldte seg inn i den nye kvekermenigheten i Stavanger i 1820. Siden han ikke lenger nyttet seg av de tjenester som presten ga til folk, nektet han å betale skatt til presten. Presten anmeldte ham for dette, og domstolen dømte Ivar Halvorsen Revheim til å forlate sitt fedreland. Før dette hadde lensmannen vært hjemme hos Ivar og tatt fra ham sengklærne og andre eiendeler pluss den ovnen Ivar hadde satt opp i stua si. Ivar ble også dømt til å betale 20 spesiedaler fordi han hadde latt være å døpe 2 av sine barn. Ivar betalte ingenting, og myndighetene tok da fra ham hesten, syv kyr, to værer, tretten sauer og to lam. Det eneste husdyret Ivar fikk beholde var en kalv. Ivar klarte seg likevel. Han eide fiskebåt som lå nede i Hafrsfjorden, og han fikk låne penger av gode venner slik at han kunne kjøpe seg nye husdyr.

Ivar ba overretten om å omgjøre den dommen som sa at han måtte forlate landet innen 8 uker. Overretten holdt med Ivar, og det ble stor glede på Revheim. Da Ivar ble bedt om å være med å kjøpe båten "Restauration" og være med på utvandringen, sa han at siden han nå hadde kjempet så hardt for å få beholde familiens gård på Revheim, ønsket han ikke å forlate den. Men Ivar hadde en sønn som var 15 år. Hallvard het han etter farfaren. En kveld banket Ivar på døra hos Lars Larsen Geilane ved Breiavatnet. Ivar sa at han syntes det var vondt at han ikke kunne være med på "Restaration", men at han ville sende sin eldste sønn i stedet. Lars, som skulle være leder for de første utvandrerne, sa at Hallvard kunne bli med om gutten selv ville. Ivar red da hjem til Revheim for å spørre Hallvard om han var villig til å reise hjemmefra. Hallvard syntes det var som et eventyr å få lov til å reise over havet til Amerika, så han sa ja.

Den kalven Ivar hadde fått beholde da husdyra ble tatt fra ham, var nå blitt en voksen okse. Oksen ble slaktet og saltet, og denne oksen ble Hallvards betaling for å få bli med emigrantene over havet.

Hallvard var den yngste emigranten som la ut fra Stavanger 4. juli 1825. Det var fælt å vinke farvel til faren, stemoren og småsøsknene Åsa og Per. Ferden gikk vestover mot England. Som onkel Knud, måtte også Hallvard gi hals da skuta begynte å gynge i dønningene utenfor Randaberg og Sunde. Fra England seilte "Restaration" sørover mot øya Madeira utenfor kysten av Afrika. Det var lite og dårlig vann ombord. En dag "Restaration" lå stille på sjøen fordi det ikke var vind, oppdaget folkene ombord en tønne som lå og fløt i sjøen. Lars Geilane fikk med seg 4 roere i en livbåt. Han ville ut for å undersøke tønnen. Hallvard var flink til å ro, så han ble bedt om å bli med. Da livbåten var kommet bort til tønna, la Lars en tau rundt den og vippet den ombord. Da proppen ble dratt ut av tønna, kjente folkene ombord god lukt av vin. De ble glade for nå kunne de få drikke seg utørste. Men det ble drukket litt for mye, folkene ble døsige og trøtte. Alle la seg ned på dekket for å sove. Imens drev "Restaration" inn mot Madeira. En vaktpost på et fort på Madeira, kikket mot den norske skuta med kikkerten sin. Han så at skuta drev i sjøen og at det lå folk på dekket. Vaktposten trodde "Restaration" var et pest-skip og at alle ombord var døde. På fortet hadde soldatene ordre om at pestskip skulle senkes. Kanonene ble gjort klar for å senke "Restaration". En tysk skute passerte "Restaration" i det samme. En tysk matros skjønte hva som holdt på å skje. Han ropte over til den norske båten og pekte mot kanonene på fortet. Berta Nilsdatter, en av damene på "Restaration", rev av seg underskjørtet og viftet med det alt hun kunne slik at vaktsoldatene skulle forstå at det var liv ombord i den norske båten. Det ble lått og løye da "Restaurarion" kom inn til hovedstaden, Funchal, på Madeira, og nordmennene fikk fortalt hvorfor de lå og sov på dekket.

"Restauration" - den første, norske utvandrerskuta som drog fra Stavanger 4. juli 1825. Den yngste utvandreren ombord var den 15 år gamle Hallvard Ivarson fra Revheim.

Fra Madeira satte "Restaurarion" kursen mot New York. Der ventet en mann som het Cleng Peerson på nordmennene. Han hadde dratt i forveien og kjøpt land til sine landsmenn i Kendal ved Ontariosjøen. Hallvard Reveim og de andre utvandrerne fulgte en elvepram fra New York og opp til Kendall. Så var nordmennene blitt nybyggere, og Hallvard måtte i gang med å hogge ned større trær enn han noen gang hadde sett i Norge. Nå fikk han det travelt med å rydde åker og bygge hus.

Hallvard var for ung til å kjøpe eget åkerland ved Ontariosjøen. Som Lars Larsen Geilane flyttet han til den nærmeste byen som het Rochester og fikk seg arbeid der. På en gård ved denne byen traff han ei jente som het Hannah Elisabeth. Henne giftet han seg med i 1834. Året etter fikk Hallvard og Hannah gutten Edward. Det ble bestemt at Edward skulle vokse opp på bondegården til morfaren og mormoren for besteforeldrene hadde selv mistet 6 barn og hadde så lyst på et barn i huset igjen. Hallvard og Hannah fikk også ei jente som døde da hun var liten. I april 1838 døde også Hannah, og Hallvard stod plutselig helt alene i verden. Allerede i mai reiste han hjem til Norge for å besøke familien der. Men Hallvard fikk se at kverkerne ikke hadde fått det særlig bedre i Norge, og han bestemte derfor at han ville selge odelsretten sin til søsteren, Åsa, og svogeren, Ola, som bodde på Revheim. Ivar, Hallvards far, levde fremdeles. Han var svært glad for å se sønnen igjen og høre hvordan det hadde gått med de andre nordmennene i Amerika.

Ivar fortalte at han hadde gjort mye for at kvekerne skulle få det bedre i Norge. Han hadde hatt mye trøbbel med kongens dommere i Stavanger. Han var til slutt blitt truet med at gården kunne tas fra ham hvis han fortsatte å gå på kvekernes møter. Da fant Ivar fram fjørpenn og papir, og så skrev han brev til kong Carl Johan som i 1830 var konge både i Sverige og Norge.

I brevet fortalte Ivar kongen at han i 22 år hadde arbeidet på gården sin som en ærlig bonde. Siden den norske bonden var en fri mann, mente Ivar at det var galt av kongen å ville ta fra ham jorda fordi han gikk på kvekernes møter og nektet å betale skatt til den kirken han hadde meldt seg ut av. Ivar sa at han bare ønsket å leve etter Guds vilje. Han minnet også kongen om den skriftlærde Gamaliel som rådet fariseerne til å vente med å arrestere Jesus, for om Jesus kom fra Gud, ville ingen kunne stanse Hans lære, og om Han ikke kom fra Gud, ville læren Hans dø ut av seg selv, hadde Gamaliel sagt. Ivar skrev at det var viktigere for ham å gjøre etter Guds vilje enn å bøye seg for kongens vilje som sa at kvekerne ikke fikk holde møter. Ivar ville heller dø enn å la være å følge det samvittigheten sa ham var rett og sant.

Ivar avsluttet brevet til kongen med lovnad om at han fortsatt ville be for kongen og hans land og folk. Så ba han kongen om ikke å hindre kvekerne i å tjene Kristus, for en gang skulle Jesus dømme alle som hadde begått urett mot Hans trofaste folk.

Hallvard lyttet til faren i glede og stolthet. Det var jammen ikke dårlig å ha en far som våget å skrive brev til kongen for å irettesette ham! Dessuten hadde Hallvard en mor som stammet fra adelsfolk, en Stavangerbiskop, prester, fogder, dommere, en rådmann, Stavangers rikeste handelsmann og mange rike bønder. Likevel var det altså så vanskelig å leve i dette landet hvis en ikke trodde på Gud slik den tyske munken Luther hadde lært dem det.

Våren 1839 fikk Hallvard plass ombord i en liten sildeskute som skulle fra Stavanger til Gøteborg. Hallvard sa farvel til faren, stemoren og søstrene. Han skjønte nok det var siste gang han så dem og barndomslandet sitt på Revheim der han hadde opplevd så mye fint og godt.

I Gøteborg slo Hallvard seg sammen med folk fra Telemark som skulle emigrere til Amerika. Hallvard hjalp telemarkingene med gode råd og med å snakke engelsk på reisen over havet.

I august var Hallvard hjemme igjen i Rochester. Sønnen Edward bodde også i byen. Han arbeidet som tømmermann. Hallvard besøkte ofte sønnen og barnabarna sine, men ofte følte han seg ensom i Amerika. Hallvard ble bare 40 år gammel, men det lever mange etterkommere etter han i USA i dag."

"Ja, det var litt av ein historie!" sa Geir. "Me kan vel neppe kalla deg far for ein mann av få ord, men de e faktisk ganske interessant med historie når du fortelle sånn så nå." Far: "Takk skal du ha. Det gledet meg at du sa det. Du ser historien har gitt meg mange kunnskaper og fine opplevelser, og ingenting ville glede meg mer enn om jeg kunne få dele min historieglede med andre."

Under: Ruten som de første nor-ske utvandrere fulgte: Dampbåt opp Hudson River, ti-tolv dager på kanalbåt – trukket av hester langs Eire-kanalen, en uke med dampbåt til Chicago og så til fots til Fox River.

ORDFORKLARING OG SPØRSMÅL

odelsrett = den retten den eldste sønnen på gården hadde til å overta gården etter foreldrene
gjestgiveri = et vertshus der folk kan få spise og sove
kapre = ta, stjele
manøvrere = styre
entre = klatre
leider = stige
latrine = do
matrasjon = liten porsjon mat
pest = farlig, smittsom sykdom

Hvordan tjente Knud Halvorsen penger da han var ganske ung?
Hva var grunnen til at Knud meldte seg på som sjømann på en kaperskute?
Hvor satt Knud i fengsel i 6 år?
Hva slags mat fikk fangene ombord i "Bahama"?
Nevn to ting som skjedde ombord i "Bahama" som var bra for Knud!
Hvem solgte Knud gården sin på Revheim til?
Hvorfor dømte lagmannen (dommeren) i Stavanger Knud til å betale 10 spesiedaler til kongens kasse?
Hvor gammel var Hallvard Ivarson da han dro av gårde på "Restauraton" i 1825?
Hvorfor reiste Hallvard Ivarson plutselig hjem til Norge i 1838?
Hva fortalte Hallvards far, Ivar, at han hadde gjort for at han selv og kvekerne skulle få det bedre i Norge?
Finn ut om du selv har slektninger i Amerika!

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

Tenk deg at du er Ivar Revheim som banker på døra til Lars Larsen Geilane. Skriv ned det du tror Ivar sa for å forklare hvorfor han ikke ville reise til Amerika, og hvordan han tilbyr at Hallvard kan reise i stedet. Skriv også hva du tror at Lars svarte.

Dramatiser episoden med vintønna fra tønna blir oppdaget og til "Restoration" kommer i havn i Funchal, hovedstaden på Madeira. Denne episoden kan også mimes.

Tegn "Restauratlon". Skutetypen kalles en jekt. Du kan finne tegning av en slik båttype f.eks. i et leksikon eller i denne boka.

Da Hallvard kom til Amerika, ble han satt til å felle store trær og bygge tømmerhus til de første, norske utvandrerne.