AUBEBERGET

Ingvil og far er glade i å sykle. Når det er fint vær, tar de gjerne en sykkeltur på de fine sykkelstiene på Sunde. Like nedenfor Sunde skole står et merkelig skilt og peker nedover mot sjøen. "Ka betyr det skiltet?" spurte Ingvil. "Det betyr fornfunn eller at det er et minne fra gamle dager der pilen peker," svarte far.

"Å, ja då vet eg kor det skiltet pege," sa Ingvil, "det e vel ner på Aubeberget med helleristningane av adle bådane." "Ja, det stemmer," svarte far.

"Det e forresten et løye navn det berget har fått!" "Ja, egentlig skulle det hete Aubøberget," sa far, og mens de syklet videre, fikk Ingvil historien bak navnet. "Det var en gang en mann som het Ola Olsen," begynte far. "Ola kom fra Nedstrand, men han hadde rodd over Nedstrandsfjorden til Sjernarøy og fått seg arbeid der. På Sjernarøy fikk han seg også kjærest. Malene Torsteinsdatter het kjæresten. Ola og Malene fikk en gutt sammen i 1790. Til presten sa de at gutten skulle ha navn etter faren og hete Ola, og Olås far lovte presten at han skulle gifte seg med Malene så snart han fikk råd.

Den voksne Ola fikk nå bo og arbeide på husmannsplassen Aubø-hagen på den vakre og vesle øya Aubø i Sjernarøy. Snart ble han forelsket i ei jente fra Erfjord. Randi Jonsdatter het hun. I 1792 giftet Ola seg med Randi. Han brydde seg ikke lenger om at han hadde lovet å gifte seg med Malene. Etter bare 5 måneder døde Randi fra Ola. Ola satt sorgtung igjen. Han lurte på om dette var straffen for å ha brutt løftet sitt til Malene. Med dårlig samvittighet tuslet han avgårde til Malene og ba om forlatelse. Han spurte om hun ville ha ham likevel. Malene svarte ja til det. Hun ville gjerne ha en far til gutten sin.

Tegningen viser husmannen Ola Olsen Aubø - "Auben" - som i 1815 kjøpte seg gård på Sør-Sunde der helleristningsberget Aubeberget i dag bærer hans navn.

Ola og Malene fikk ikke så mange årene sammen for i 1796 døde Malene, og Ola satt alene igjen med "litle" Ola på 6 år. Samme året giftet Ola seg for 3dje gang, og ennå var han bare 29 år. Olas 3dje kone het Siri Andersdatter. På samme måte som Ola, kom hun fra Nedstrand.

Etter 15 år i Aubøhagen, forlot Ola og Siri husmannsplassen sin på Aubø. Ola og Siri drog mot Stavanger. På Sunde fikk de bo og arbeide, og sommeren 1815 fikk de kjøpe en liten gård på Sør-Sunde. Da hadde Ola og Siri nettopp fått sitt 5te barn sammen. Med eldstemann Ola hadde de altså nå 6 barn å ta vare på. "Litle"-Ola var nå blitt 15 år.

Sunde-buene har alltid vært litt late av seg. Det kan du sjekke ved å gå ned å se på ordenen på rommet ditt." "Far!" sa Ingvil og sendte far et blikk det slo gnister av. "Ja, det jeg skulle sagt," fortsatte far, "var at det ble for tungvint for folk på Sunde å kalle Ola for Aubøen etter øya han kom fra. I stedet sa de "Auben" og berget ved siden av gården hans kalte de fra nå av Aubeberget – slik vi fortsatt gjør."

"Koss gjekk det med "Auben" te slutt då?" spurte Ingvil. "Jo, han og Siri drev gården sin her på Sunde til Ola døde i 1842. Siri ville da at hennes barn skulle arve gården. Hun ville holde stesønnen utenfor og skyldte på at han var født utenfor ekteskap. Ola "junior" var nå blitt 52 år. Han følte seg nå forferdelig dårlig behandlet av stemoren. Han ble både sint og lei. Til slutt klarte han å bevise for skifteretten at hans foreldre hadde giftet seg, selv om det var etter at han var født. Dermed skulle Ola junior arve gården etter faren, bestemte retten. Ola juniors barn bodde også på Sunde, men da de ble voksne, forlot alle sammen barndomshjemmet, og Aubøene forsvinner ut av Sundes historie. Og snipp snapp snute var "Auben" ute," sa far mens han pesende trødde sykkelen opp en bakke.

ORDFORKLARING OG SPØRSMÅL

Tusle = gå sakte
Et bruk = del av en bondegård. Hus, åker, eng og husdyr til ett bruk ble eid av én familie. Det var mange bruk på hver gård.
Skifterett = domstol som skal sørge for at arven etter døde folk blir riktig delt

Hva het egentlig "Auben"?
Hvor hadde "Auben" bodd før han kom til Sunde?
Hvor var "Auben" født?
Kan du regne ut hvor gammel han ble?
Hva tid kjøpte "Auben" gården på Sunde?
Hvem overtok "Aubens" gård på Sunde da han døde?

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

Spør læreren om å få et kart over Rogaland der du kan skrive på disse navnene: Nedstrand, Nedstrandsfjorden, Erfjord, Sjernarøy, Stavanger og Sunde!

Tegn huset til "Auben" på Sunde slik du tror det så ut!

FOLK OG GÅRDER PÅ SUNDE I GAMLE DAGER

Både Ingvil og Geir er glade i å sparke fotball. Om kveldene hender det ofte at de får far med seg ut i hagen på skuddtrening. I hagen ligger to kjempestore steiner. De brukes som målstenger.

Når far og ungene trenger en pause i fotballtreningen, setter de seg oppå den ene steinen. En kveld spurte Ingvil: "Kem e det så har lagt disse svere steinane i hagen vår?" "Vett du kje det?" sa Geir i det han bøyde høyrearmen sin og pekte på en liten muskelkul på overarmen. Ingvil smilte av broren, men hun gadd ikke å svare ham. Far svarte: "Det var isen som flyttet disse steinene med seg da iskappen som lå over Norge, begynte å smelte og gli utover mot havet for en 12-15000 år siden." "Men koffer har kje bøndene tatt steinane vekk når di sko dyrka jordå her?" spurte Geir. "De hadde ingen sjanse til det med de redskapene de hadde. Selv ikke med traktor kunne de rikket på disse kolossene," svarte far.

"Koss va der egentlig på Sunde før de bygde adle husene her?" spurte Ingvil. "Jeg kan huske at omkring 1960 lå det bare marker nedover mot Hafrsfjord, - ja, og så noen få hvitmalte gårdshus. Om sommeren gikk kyr og hester på beite, og høyet hang til tørk på hesjene. Jeg kan huske at bøndene som bodde nær byen, kom til Stavanger for å hente sydrene." "Ka va det?" spurte Geir. "Det var mastrestene som folk hev. Første gang jeg styrte hesten med kjerre, var med en sydrekjerre. Sydrene ble tømt oppi spann som stod på kjerrene. Det luktet ille av kjerren, for sydrene var ofte begynt å råtne når bonden hentet dem. Farmor kjente lukten i klærne mine om kvelden når jeg kom hjem." "Kor har du vært?" spurte hun. "Eg har styrt hesten for Sydrissen," svarte jeg. "Ja, det har du ikke lov til! Jeg får ikke den sydrelukten ut av klærne dine." Ingvil spurte: "Holdt du det?" Far: "Nei, det ble så fristende når Sydrissen kom, at jeg tok sjansen på at de "nye" sydrene var luktefri.

Det var som regel en av bøndene som var smed i bygda i gamle dager. Tegning: Jonas Hinna

Det var så kjekt å få styre hesten når bonden hentet mat til grisene sine.

Bøndene fra Sunde kom forresten til Stavanger for å tømme do-kaggene og. Ikke alle i Stavanger fikk seg vannklosett med en gang. Mange hadde utedo like fram til 1960. Bøndene ved byen tømte doene for folk og fikk gratis gjødsel til markene sine. Men dette arbeidet ble utført om nettene. Do-kjerrerne luktet det "pyton" av og sånn en lukt tålte ikke byfolkene - de bare laget den!

Om lørdagene drog sundebøndene ofte til Torget i Stavanger for å selge varer - helst poteter og grønnsaker. Når de skulle hjem, kjøpte de med seg gammelt og billig brød av byens bakere. Det er rart å tenke på hvor fort alt har forandret seg her på Sunde. Går vi tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, fantes det ikke maskiner her ute. Åkrene ble spadd. Spaden stakk dypere i jorda enn plogen, og jorda ga faktisk mer grøde (mat) når den ble spadd enn når den ble pløyet. Dessuten var det vanskelig å komme til med plog fordi det var så mange store steiner i jorda. Først fram mot 1850, kom plogen i bruk, og fram mot 1900 dukket den ene jordbruksmaskinen etter den andre opp på Sunde. (Treskemaskin og kornrensemaskin ca. 1860, hakkelmaskin ca. 1870, hesterive og rotrasper omkring 1880 og slåmaskin på 1890-tallet). Steinbukken til å fjerne de store steinene med, kom ikke i bruk på Sunde før omkring 1920.

Det var helst korn folk dyrket. Havre var det viktigste korn-slaget. Men bygg og rug dyrket de også. På slutten av 1700-tallet kom poteten til Sunde. Noen bønder dyrket også litt neper, kål, gulrot, kålrabi og bønner. Av havren laget folk seg flatbrød og havregrøt. Ellers spiste folk seg mette på møsesuppe som var laget av vann, mel og møse. (Møse er det som fatost av den skummede melken.) Kjøtt var sjelden kost. Bare ved høytidene kunne folk spandere slik finmat. Men fisk hadde de vanligvis nok av. Saltet mort og sild hadde de fleste også nok av. Fersk fisk kunne de også hente seg utenfor stuedøra så å si. Poteten spiste de 3 - 4 ganger til dagen. Ofte ble det laget komler av den, men aldri chips eller potetgull.

*Kirkebakken var det viktigste møtestedet i gamle dager. Over gjør tjenere avtale med bonden om arbeid og lønn. Under ser du gapestokken. Der måtte folk stå å skamme seg om de hadde brutt kirkens lover og regler.

Tegninger: Ole Arnøy

På flatbrødet brukte folk smør og ost, men de fattigste hadde ikke råd til det. Til jul fant de fram det beste de hadde: Saueføtter, torsk, rugkaker og lefser. Vann og surmelk var det folk drakk mest av når de ble tørste. Av byggkorn brygget folk seg øl, og øl og brennevin ble det drukket mye av i forbindelse med jul, bryllup og begravelse.

Alle på gården måtte være med å arbeide så sant de var friske. Det var hardt arbeid å spa opp hele åkeren, og barn, voksne og gamle måtte være med på dette arbeidet. Det samme gjaldt når det skulle skjæres torv til brensel og torven skulle lødes i stakk. Det betyr at de la torvene oppå hverandre for at de skulle tørke. Både gutter og jenter måtte være med i høyonna. De vanligste husdyra var ku og sau. Seinere kom også grisen. Dyra var mye mindre da enn nå. Slaktevekta på ei vanlig ku var 100 kg, og ei vanlig ku ga ikke mer enn 500 liter melk i året omkring 1800. I dag er slaktevekta på ei vanlig ku ca. 250 kg, og ei ku i dag gir omkring 5000 liter melk på ett år. Dyra ga lite gjødsel. Så sundebuene hentet seg tare på stranden og hev den på åkeren som tilleggsgjødsel. Ellers kjøpte bøndene seg sildeavfall som gjødsel – seinere også dogjødsel. Det var vanskelig å skaffe nok mat til husdyra, og det var vanlig at lyngljåen måtte fram. Lyngen ble slått for å skaffe nok mat til husdyra.

Ungguttene måtte også være med når kornet skulle treskes (kornaksene skulle slås av stråene) og når det skulle fiskes. Folk samarbeidet ofte når de skulle fiske. De kunne gå sammen i båter som tok 10 – 16 mann. Allerede når guttene var 5-6 år gamle måtte de lære å binde og bøte garn. Guttene måtte være med å fiske fra de var ganske små. Når de var 13 – 14 år måtte de være med å fiske også langt til havs. Utenom de vanlige fiskeslagene, ble det tatt krabbe og hummer langs Sundekysten. I Hafrsfjorden ble det også fanget østers. Silda var den fisken det ble fanget mest av, men når noen var så heldige å få laks, var det mest stas.

Når noen ble syke, kom doktoren på besøk med hest og vogn. Barna ble født hjemme i gamle dager. Jordmoren hjalp til ved fødselen. Her ser du en gutt som viser vei for doktor og jordmor. Det virker som om han vil de skal skynde seg. Tegning: Jonas Hinna

Fra jentene var 7 år måtte de hjelpe mødrene med barnepass og matlaging og med karding, spinning, sying, lapping, strikking og veving. Klærne skulle også vaskes og repareres. Husdyra skulle melkes, stelles og gjetes. Når jentene var 13 - 14 år, måtte de være med å kinne smør og yste ost. Det var tungt arbeid. Det var nok å gjøre fra morgen til kveld også for jentene.

Klærne var laget av ull. Vadmel kaltes det tykke ullstoffet folk brukte. I første halvdel av 1800-tallet brukte mennene for det meste svart trøye og svarte knebukser. Buksene manglet smekk. I stedet var de utstyrt med en klaff som kunne slås ned når mennene skulle tisse.

Damene hadde det også lettvindt når de skulle på do. De hadde nemlig ikke undertøy under det side og varme vadmelsskjørtet. Det var bare å sette seg på huk om de måtte på do. Damene hadde også vadmelstrøye, men til bestklær hendte det nok at damene hadde fine silkeklær. Damene gikk oftest med en hue på hodet. Ofte bandt de et tørkle over huen. Damene likte å pynte seg med øreringer og halskjeder - oftest av gull.

Sokkene folk brukte var også laget av ull. De var ofte hvite, men mange brukte blå sokker. Blåfargen fikk sokkene når de ble lagt i gammel urin! På beina brukte folk tresko. Skinnskoene ble brukt til kirkegang og fest.

Så dere forstår at mye har forandret seg på Sunde før radioen, vannklosettet, elektrisiteten, kjøleskapet, T.V.'en, vaskemaskinen og bilen kom," sa far i det han reiste seg fra steinen for å gå inn til kveldsmaten. "Ka gjorde de om kveldane uden T.V., radio og bøger," spurte Geir. "Å, de snakket sammen og fortalte hverandre eventyr og gode historier," sa far. "Kan du någe eventyr så blei fortalt her på Sunde?" spurte Ingvil. "Ja, vil du ha et?" "Ja!" sa Geir og Ingvil i kor mens de satte seg til kveldsbordet. Så startet far:

I slike hus bodde sundebuene på 1700- og 1800-tallet.

Det var en gang en gutt som kom til en mann for å spørre etter arbeid. Mannen sa at han trengte en tjener, men han hadde ingenting å betale gutten i lønn. Men mannen sa han hadde tre gode hunder. Hvis gutten vil ta til takke med de tre hundene, kunne han få arbeid hos mannen i ett år. Gutten syntes dette var greit og begynte i tjenesten. Han fikk i alle fall mat og en plass å sove hos mannen, tenkte han.

Da tjenesteåret var omme, fikk gutten de 3 hundene. Gutten var blitt godvenner med de tre store dyra i den tiden han hadde tjent på gården til mannen. "Bryt stål", "Bryt jern" og "Bryt av" hadde mannen kalt hundene sine fordi de kunne bite så fryktelig hardt at ingenting kunne stå seg om det kom mellom tennene til dyra.

Hundene fulgte villig med da gutten ga seg i veg for å søke lykken i byen. Inne i byen så gutten bare triste fjes. Mange gikk og gråt og alle snakket med sørgmodige, klagende stemmer. Gutten spurte seg for på vertshuset og fikk da vite årsaken til elendigheten. Det var et svært sjøtroll som holdt til i byfjorden. Hvert år forlangte trollet å få et menneske i gave fra byen, men det måtte være et ungt og friskt menneske med mørt kjøtt. Når nærmet tiden seg da trollet pleide å komme for å hente sin gave. Og stakkars byen hvis trollet ikke fikk hva det ville ha. Da ville det rase inn i byen og legge den øde. Byfolkene hadde derfor valgt ut ei ung jente som trollet skulle ha. Hver kveld satt jenta inne i et av sjøhusene nede ved Vågen og ventet på trollet. Jenta var fra seg av frykt og sorg, og utenfor sjøhusveggene gikk foreldrene og søsknene hennes og gråt.

Gutten gikk raskt ned til stranden med hundene sine. Jenta og foreldrene ble enda reddere da de så de 3 svære hundene, men gutten sa de kunne ta det helt rolig for hverken hundene eller sjøtrollet skulle gjøre dem noe vondt. Gutten sa at jenta, familien hennes og de andre byfolkene, som sto ved strandkanten og ventet på trollet, bare kunne gå hjem og sove, for gutten ville ta jentas plass i sjøhuset. Folk var over seg av undring og takknemlighet. Jenta gråt igjen, men denne gang av glede. Så skyndte de seg hjemover med foreldre og småsøsken på slep.

Gutten behøvde ikke vente lenge før han hørte dur og rabalder ute i byfjorden. Snart så han en hvit skumtopp som kom fossende og buldrende inn Vågen. Over den hvite skumtoppen så han de sju forferdelige hodene på trollet. Det ene hodet skrek og bar seg verre enn det andre. Da ett av hodene fikk øye på gutten i sjøbua, rettet trollet kursen mot ham. Hundene drog i lenkene mens de glefset og gjødde mot uhyret. Gutten slapp lenkene i det han ropte: "Bryt stål, Bryt jern, Bryt av! Hiss ta ham!" Hundene fór halsende ut åpningen i naustet, hoppet på trollet og beit seg fast i hvert sitt hode mens trollet hylte og bar seg. Hundene beit av det ene hodet etter det andre. Snart var vatnet i Vågen farget rødt av blod. Trollkroppen forsvant i dypet mens trollhodene fløt utover fjorden som digre fotballer.

Byfolkene hadde strømmet mot Vågen da de hørte at sjøtrollet kom. De ble så glade da de så at guttens hunder gjorde ende på trollet, at de samlet inn så mye penger i takkegave til gutten at han nesten ikke visste hva han skulle bruke all rikdommen til.

Siden ble gutten gift med jenta fra sjøbua som han hadde berget fra trollet, og gutten og jenta var godt likt i byen alle sine levedager."

Geir og Ingvil smilte av fars eventyr, men Anne hadde sittet med åpen munn og stive øyne mens far fortalte. Ingen hadde forsynt seg av maten. Først da far var ferdig med eventyret, husket de på hvorfor de satt ved bordet, men nå smakte det herlig også.

Geir sa: "Du far, når du fortelle någe fra Sunde, så snakke du alltid om Nord- og Sør-Sunde, men det va vel flerr gårder her ude enn di to. På skolen har me lært at befolkningen aukte i Norge udøve 1800-tallet. Kor gjorde de av seg adle folkå?"

"Godt tenkt!" sa far mens Geir smilte stolt. "Det er rett at det var mange gårdsbruk både på Nord- og Sør-Sunde," fortsatte far. "Den første bondefamilien som bosatte seg her ute, hadde nok det meste av Sunde for seg selv. Omtrent 500 år etter Jesu fødsel, øket folketallet på Sunde som ellers i landet. Da ble Sunde delt i to gårder: Nord- og Sør-Sunde. Siden ble også Austrheim eller Øygard gården skilt ut som egen gård. På hver gård bodde det, etter hvert, flere familier. Familiene delte jorda på gården mellom seg. Et bruk kaltes den delen av en gård som tilhørte én familie. Husene på brukene lå omkring et stort fellestun, mens åkrene, engene og utmarken lå spredd utover hele gårdens område.

Utover 1800-tallet øket befolkningen i Norge kraftig. Det var rett og slett ikke nok bruk til alle som ville ha. De som eide de gamle brukene, ville ikke dele dem mer opp. Folk på brukene var redde for at brukene ikke kunne skaffe nok mat til familien om de ble delt opp mer. Noen folk fikk lov å sette seg opp et hus ved et av de gamle brukene mot at de gjorde tjeneste for bonden på bruket så og så mange dager i året eller mot at de betalte avgift til bonden for den jorda de fikk leie av ham. Disse folkene ble kalt husmannsfolk. Andre drog inn til byene for å skaffe seg arbeid der - oftest som sjøfolk. Enda andre drog til Amerika. Særlig mange drog til Amerika fra Nord-Sunde. De første som drog fra Sunde, brøt forresten opp fra husmanns- plassen Dykkjelsbakken ved Hålandsvatnet på Nord-Sunde. Tore Nilsen og Marta Olsdatter het husmannsfolkene som var de første som drog til Amerika fra Sunde i 1846. De hadde med seg gutten sin, Nils, på 2 år. Foreldrene til Tore var kommet til Sunde fra Ryfylke (Fister og Hjelmeland). De håpet at de skulle få det bedre på Sunde enn de hadde hatt det i Ryfylke. De ble skuffet. Husmannsplassen på Dykkjelsbakken kunne ikke skaffe nok mat til 2 voksne og 6 barn. Tore Nilsen fikk snart følge av søsteren Ane Malena og broren Per. Også de drog til Amerika. 2 av søsknene døde på Dykkjelshaugen som spebarn. Bare én gutt ble igjen på Sunde for å overta husmannsplassen etter foreldrene. Den neste sundebuen som drog til Amerika var Johan Svendsen fra Nord-Sunde. Også hans far var kommet til Sunde fra Fister for å få et bedre liv. Men gården var alt for liten til å gi mat til 2 voksne og 10 barn - selv om 4 av barna døde da de var små. Johan Svendsen Nord-Sunde tok med seg kona, 2 barn og søsteren Johanna Margreta da han sa farvel til foreldrene sine og drog avgårde til Quebec i Canada med seilskuta "Sir Robert Peel". Johan og Johanna Margreta så aldri foreldrene og søsknene sine igjen.

Fiske har alltid vært viktig for bøndene på Sunde. En av bøndene var skomaker og reparerte skoene for folk.

ORDFORKLARING OG SPØRSMÅL

en hesje = høy som henger til tørk på ståltråd som er strukket mellom noen stokker
sydrer = matrester som kastes steinbukk = redskap til å fjerne store steiner med
treske = slå kornaksene av stråene
vadmel = tykt ullstoff

Hva slags "varer" hentet Sundebøndene gratis i Stavanger i gamle dager?
Hvorfor ble ikke plogen brukt særlig mye på Sunde på 1800tallet?
Nevn noen planter som ble dyrket på Sunde!
Hva slags mat spiste sundebuene for 100 år siden?
Hva brukte sundebuene som brensel i gamle dager?
Nevn noe arbeid guttene på Sunde måtte gjøre i gamle dager!
Nevn noe av det arbeidet jentene på Sunde måtte gjøre i gamle dager!
Hvordan farget folk på Sunde ullstrømpene blå i gamle dager?
Hva slags mennesker var husmannsfolk?
Hvem var de første sundebuene som utvandret til Amerika?

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

Kan du finne bilder av husdyr, planter, redskaper, fisk, gamle klesplagg eller som viser hvordan folk arbeidet før slik det er nevnt i teksten, og lime dem inn i arbeidsboka di?

Tegn trollet med de 7 hodene!

Dette kapitlet er vanskelig og passer best for elever i 6. klasse eller i ungdomsskolen.