SUNDEBUENS KIRKEHISTORIE

En septembersøndag i 1984 var familien Sunde med på å innvie den nye kirken på Sunde. Familien var ute i god tid for de visste at mange mennesker hadde lyst å være med på denne høy-tiden – og det var så vidt det ble plass til alle 800 som ville se og høre når biskop og ordfører innviet det gudshuset bydelen hadde ventet så lenge på å få. Selv om musikkorpsene fra Sunde og Kvernevik skoler spilte fin musikk før innvielsesgudstjenesten begynte, syntes Ingvil det ble lenge å vente. Hun visste at gymnastikksalene på Kvernevik og Sunde skole var nyttet til å holde gudstjenester i før kirken ble bygget, men hvor hadde folk gått til gudstjeneste før skolene kom til? Hun lente seg over mot far og spurte om det. Far fortalte at folk hadde gått, ridd eller kjørt til Revheimskirken fra 1865 og ca. 100 år framover før det kom egen prest og ble holdt egne guds-tjenester på Sunde.

Far var mer enn villig til å fortelle når noen spurte ham om historie, så hviskende fortsatte han å si mot øret til Ingvil: "Den første kirken menneskene på Sunde gikk til, lå på Madla, like nedenfor Hafrsfjord skole. Det eneste du kan se nå er en svart gravstøtte som står igjen på den gamle kirkegården like ved veikan-ten. Den kirken ble bygget for omtrent 800 år siden. Den var svært liten. Kirkerommet var ikke større enn et klasserom. Men det bodde bare 150 mennesker på Madla, Revheim og Sunde på 1100-tallet, så det var som regel god plass i kirken.

Det var ikke så merkelig at kirken ble bygget på Madla, for det var den gården som var den rikeste og beste i dette området på den tiden. I en grav på Madla fra 500-tallet ble det bl.a. funnet 7 gullringer, 5 gullperler og 13 gullsmykker. Det var velstand og rikfolk på den gården forstår du. Da kristendommen kom til Norge, var det vanlig at høvdingene bygget kirker på sin gård. Det styrket deres makt at folk måtte komme til høvdingens gård også når de skulle feire gudstjeneste. Erling Skjalgsfon fra Sola, den største av alle høvdingene på den tiden, bygget trolig en trekirke der hvor Domkirken står nå. Erling hadde sikkert sin bygård, Eikanes, der Kongsgård skole nå ligger, og så bygget han kirken sin på høyden ved gården. Vi tror at Madlakirken var en slik høvdingekirke.

Kong Olav risper Erling på kinnet etter at Erling har overgitt seg i Boknafjorden.

*Erling Skjalgsson (tegning H. Imsland)

Erling Skjalgssons lik hjemme på Sola (Tegninger E. Werenskiold)

Første gang vi sikkert vet noe om den gamle Madlakirken er i 1298. Da hette presten i kirken Tord. Han hadde fått denne prestestillingen av biskop Arne i Stavanger som har fått æren av å ha bygget det fine koret i Domkirken. I 1298 var Arne i krangel med kannikene sine. Kannikene var 12 prester som gjorde tjeneste i Domkirken. Det de kranglet om var hvem som skulle ha noen avgiftsvarer fra bøndene på Finnøy – kannikene eller biskopen. Alle menneskene i Stavanger visste om krangelen, noen holdt med kannikene og noen med biskopen – og så begynte de å krangle de og. Tord prest holdt selvfølgelig med biskopen siden det var biskopen som hadde gitt ham jobben som prest på Madla.

Prestene var ikke alltid så gode eksempler for folk på denne tiden. Du ser biskop Arne var så freidig at han tok ved til kannikene som noen bønder hadde losset på Bispebryggen i Vågen der fiskekummene nå står. "Det er min brygge," sa biskop Arne og sendte sine folk avgårde for å hente veden. Biskopen ble dømt til å gi veden tilbake til kannikene, men det nektet han! Både biskopen og Tord prest, som hadde støttet ham, ble nå bannlyst. Det betød at de ikke fikk fortsette som biskop og prest mer. Men Arne ga seg ikke. Derimot ble Tord erstattet av Sigurd prest, men Sigurd var ingen dårlig erstatning sett med biskopens øyne. En gang Sigurd var i Stavanger, tok han imot kornavgift som var sendt fra bonden på gården Lyesland til kannik Ingemund som bodde på Skagen. Men i stedet for å bringe kornet til Ingemunds hus på Skagen, lot Sigurd det bære opp til bispegården. Kannikene fikk beskjed om hva som holdt på å skje. De sprang ut fra huset sitt på Domkirkeplassen. Fra høyden ved Domkirkens kor så de at kornet ble båret inn i biskopens kjeller der Kongsgård skole nå ligger. Kannikene fortalte etterpå at de så at biskop Arne sto i døråpningen og smilte og storkoste seg mens det stjålne kornet ble båret inn i kjelleren hans fra eplehagen.

Denne bautasteinen på Jåasund fra 6-700-tallet forteller om at kristendommen med ny tro og nye skikker er underveis til Norge.

Slik omtrent så den gamle Madlakirken ut.

I 1303 døde biskop Arne, og dermed forsvinner striden mellom biskopen og kannikene ut av de papirene som dommerne skrev, og derfor går det også lang tid før vi hører noe mer om Madla-kirken.

Etter den forferdelige pesten som kalles Svartedauen, hadde ikke biskopen noen prest å sende ut til Madlakirken. De fleste prestene døde i pesten. Det var ofte prestene og munkene som pleiet de syke, så ble de ofte smittet og døde. Skolemesteren ved Katedralskolen, som lå rett nedenfor Domkirkens kor, måtte dra ut til Madlakirken for å holde noen gudstjenester hvert år.

Det var biskopen i Stavanger som eide Madla-gården og kirken der, men etter Svartedauen hadde han så dårlig råd at han ikke kunne reparere kirken sin, så den holdt til slutt på å ramle sammen.

På 1500-tallet tok danskekongen alle kirkene i Norge, men han var mer opptatt av å slåss med svenskene enn å bruke penger til å reparere kirkene sine, så til slutt holdt taket på å ramle ned i Madlakirken. Kongen hadde stadig bruk for mer penger til krigene han førte, og stadig maste biskopene i Norge om mer penger så de kunne reparere kongens kirker. Til slutt solgte kongen alle kirkene sine. Så ble han kvitt maset samtidig som han fikk penger i kassen sin.

Stavangerkjøpmannen Seehusen kjøpte Madlakirken i 1678. Han syntes det var lite vits i å reparere på den falleferdige bygningen, så han lot den like godt rive ned, og så satte han opp en ny kirke i tømmer - bare litt større enn den gamle.

På 1700-tallet ble kirken kjøpt av en mann som het Lauritz Smith. Han var sønn til Andrew Smith som har skåret den flotte prekestolen i Stavanger Domkirke. Lauritz Smith var den rikeste mannen i Stavanger omkring 1720. Den minnestøtten som fremdeles står på den gamle Madlakirkegården nedenfor Hafrsfjord skole, ble reist en februardag i 1820 da Lauritz Smiths barnebarn, Johanne Margrethe Smith, ble gravlagt der.

Den siste familien som eide Madlakirken het Oftedal. Selv om Oftedalene bygget på kirken, ble den nå for liten, for det bodde nå fler mennesker på Madla og Sunde enn tidligere. Da den nye kirken sto ferdig på Revheimshøyden i 1865, var det ikke lenger bruk for den gamle Madlakirken. Den hadde da gjort tjeneste i 700 år – og så ble den revet og alt utstyret i kirken ble solgt på auksjon.

Men folk på Sunde holdt gudstjeneste også før de fikk kirke. Det var merkelig nok vikingene som kom hjem med den religionen som sa at du skulle være glad i og bry deg om dine fiender. I de landene hvor vikingene plyndret eller drev handel, la de merke til at det ble reist minnesteiner over de døde. Ofte fikk de døde navnene sine på gravsteinen og et korsmerke ble også tegnet inn i steinen. Denne skikken tok vikingene med seg hjem. På Jåsund-siden av Hafrsfjord-broen står en slik bautastein like til venstre for veien når de kommer over broen. Mange av de norske bautasteinene fikk både runeinnskrift og korsmerke.

Korsmerket måtte være et sterkt symbol, forstod vikingene. Dette merket så de alle steder både i England, Irland og Franrike. De så at folk ba ved korsmerkene, mange bar merket i et kjede rundt halsen, og prestene tegnet dette merket i lufta for å velsigne og holde de vonde maktene vekke. Snart begynte folk på Vestlandet å tilbe "Kvitekrist" som var blitt hengt til døde på et sånt kors før han brøt dødens makt og sto opp igjen.

På gården Austrheim bodde Sunde-høvdingen omkring år 1000. Den gården heter Øygard i dag. Der satte høvdingen opp et stort steinkors på en høyde ved Hålandsvatnet. Den høyden ble kalt Korsberget eller Krossberget. Ved det 2 meter høye steinkorset på Krossberg ble de første kristne gudstjenestene på Sunde holdt. Så du forstår Sunde-kirken har en 1000 år gammel historie," avsluttet far for nå skulle endelig innvielsesgudstjenesten av den nye Sundekirken ta til.

Minnestøtten over Johanne Margrethe Smith på den gamle Madla kirkegården. Johanne Margrethe ble gravlagt der i 1820.

Fra gamle Madla kirkegård.

Slik omtrent så det ut det 2 meter høye korset som omkring år 1000 stod plassert på Krossberg ved Hålandsvatnet på Sunde.

Øverst: Sunde kirke som stod ferdig høsten 1984.

Under: Revheim kirke som tjente som sundebuenes kirke fra den stod ferdig i 1865 og 100 år framover.

ORDFORKLARING OG SPØRSMÅL

Kannik = prest som gjorde tjeneste i Domkirken
Bannlyse = sette utenfor kirken

Hvilken kirke brukte folk på Sunde fra 1865 og i 100 år framover?
Hvilken kirke var den første som ble bygget i Madla-Sunde-området?
Er det noe merke som viser hvor kirkegården til den gamle kirken på Madla lå?
Hva var det biskop Arne kranglet med kannikene sine om?
Hvorfor var det skolemesteren og ingen prest som gjorde tjeneste i Madla-kirken etter Svartedauen i 1350?
Hva vet du om stavangerkjøpmannen Seehusen?
Hvem ligger gravlagt ved den minnestøtten som fremdeles står på den gamle kirkegården på Madla?
Hvordan har Krossberget fått sitt navn?

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

Be presten i Sunde kirken om å få komme på klassebesøk i Sunde kirke.

Ta turen til Krossberg og den gamle Madla kirkegård. Lag en tegning av den svarte gravstøtten der og skriv opp hva som står på støtten!