RISNES

"Du far, kan kje me og gå å skøyta i dag," spør Anne 8 år. "Kor då?" spør far. "Hålandsvatnet e lovligt." "Hvem har sagt det?" "Rektor." "Ja, da er det nok i orden," sier far og går på loftet for å finne fram lengdeløpskøytene sine.

Anne og far går opp til Hålandsvatnet ved "Fina-bensinstasjonen" i Kvernevik. Anne har ikke fått trene så mye på skøytene i år, så hun blir fort trøtt i anklene. Det er deilig når far går bak henne og skyver henne foran seg. Da blir det så stor fart at det kiler i magen. Far setter kursen mot et nes som stikker ut i vatnet. Anne og far finner seg en hvilestein, og far tar fram matpakken fra anorakklommen. Kneipbrød med leverpostei. Det smaker supert akkurat nå.

Mens de spiser, forteller far eventyr fra Sunde. Anne er alltid hovedpersonen i fars eventyr. "For veldig lenge siden," begynner far, "bodde det en jente på Sunde som var 8 år. Hun het Anne." Anne smiler. Hun liker når far lager historier der hun er med. "Det var urolige tider på Sunde den gangen," fortsetter far med alvorlig stemme. "Menneskene her fikk ikke være i fred. Mange var misunnelige på den gode jorda folk på Sunde hadde. Folk som hadde dårligere jord andre steder, hadde rodd båtene sine til Sunde og gjort overfall der, plyndret hadde de og tatt med seg husdyr. Folk på Sunde ville ikke finne seg i sånt, derfor var de enige om å hjelpe hverandre hvis det kom fremmedfolk på nytt som ville gjøre ugagn. Ute på Smiodden hadde Sundefolkene en vaktpost som skulle tenne bål om fremmede båter nærmet seg.

En dag ropte Geir, Annes bror: "Varden på Smiodden er tent, fremmede båter er på vei mot Sunde!" Geir kom heseblesende opp fra Hafrsfjorden der han hadde fisket. Mor fór inn etter bestemor og bestefar. "Vi må flykte!" ropte hun. Bestefar var dårlig til beins, så han skulle få sitte på hesten. Anne lekte sammen med venninnen da storesøster, Ingvil, kom løpende i full fart og drog henne med seg. "Kom igjen, det blir ufred, vi må komme oss vekk!" ropte Ingvil. "Få ut husdyra, Geir, og driv dem oppover mot Norda-Sunde," brølte far. Selv sprang han inn etter spyd, øks, pil og bue. Anne grabbet til seg den hvite katten før hun pilte etter mor og bestemmor oppover bakken.

Mange mennesker var på flukt mot bygdeborgen – fjellknausen ved Hålandsvatnet der mannfolkene hadde laget et steingjerde som folk nå ville gjemme seg bak sammen med dyra sine. Anne var livredd der hun skyndte seg oppover mot "borgen" med den ene hånden i mors og den andre omkring katten.

Da alle var kommet velberget bak steingjerdet, kunne de se at det steg opp røyk fra gårdene som lå lenger ned mot sjøen. "Nå får det være nok!" sa far. Han grep spydet og øksa, slengte buen over skulderen, og sammen med de andre mannfolkene begynte de å springe mot Nord-Sunde. Geir sprang etter og lot som han ikke hørte at mor ropte etter ham.

Da sundefolkene kom ut av et skogholt, oppdaget de inntrengerne. De fremmede hadde spredt seg og herjet omkring på en av gårdene. De var så opptatt med å hale redskaper og korn ut av langhusene at de ikke oppdaget sundefolkene. "Nå gjelder det!" ropte høvdingen for sundebuene. "Lag mest mulig bråk så vi skremmer dem," var det siste "sundekrigerne" hørte før de fôr nedover skråningen mot gården. De hojet og skrek alt de maktet. De flinkeste spydkasterne slengte kastevåpnene av gårde mens andre gjorde klar pil og bue. Hele tiden var de samlet i én flokk for at de fremmede skulle tro de var mange. Fiendene stanset med det de holdt på med. De slapp det de hadde i hendene og sprang etter våpnene sine. Ikke alle nådde sine våpen før sundefolkene var over dem med stokker og økser. Skrikene og skrålene fikk snart andre fremmede til å søke mot kampplassen for å hjelpe, men de av inntrengerne som ikke hadde våpen, måtte bare flykte mot båtene det raskeste de hadde lært. Snart var alle de fremmede drevet på flukt. Men sundebuene fulgte

Risnes eller Resnes ved Hålandsvatnet.

Sundebuene har samlet seg ved bygdeborgen Risnes ved Hålandsvatnet - klar til å ta opp kampen mot inntrengerne.

etter. Nå skulle de gi de fremmede en lærepenge som de seint ville glemme! Nedover mot bukta bar det. Geir kunne se at flere av fiendene stupte i sjøen med piler i kroppen. De ble hait ombord i båtene av sine venner. Geir hadde fått et slag over det ene låret. Forst nå oppdaget han at det gjorde vondt i foten og at varmt, seigt blod rant nedover leggen og farget den venstre skinnskoen rød. Far trev noen blader og la oppå såret. "Hvem har sagt at du skulle være med på dette?" spurte far. "Det var ingen som sa at jeg ikke skulle bli med heller," sa Geir. Far smilte for seg selv. Egentlig syntes han det var fint at han hadde fått en nesten voksen sønn som ikke var redd for å ta et tak.

De andre sundebuene sto og skrek mot flyktningene mens de knyttet nevene i luften etter dem. Så forsvant inntrengerne bak Vistnes, og sundebuene ruslet tilbake hit, noen med skader, men alle i godt humør. Gjett om Anne ble glad da far, Geir og de andre kom tilbake hit og fortalte at fienden var jaga vekk!" "Hit?" undret Anne. "Ja," sa far, "nå sitter vi i sjøkanten på Risnes der sundebuene hadde bygdeborgen sin." "Er det sant det eventyret du fortalte?" spurte Anne. "Det vet jeg ikke," sa far, "men det kan ha vart det. Her lå i hvert fall borgen til folk pa Sunde for 1500 år siden. Det er helt sikkert. Men siden menneskene som levde den gangen ikke skrev bøker måtte jeg "lage" menneskene for deg - og historien de opplevde."

Det er funnet 12 slike bygdeborger pá Nord-Jæen. Mye kan tyde pa at folkene som bodde ved bygdeborgene samarbeidet ved å sende signaler fra den ene borgen til den andre. Kanskje brukte de røyksignaler eller lydsignaler der noen signaler betød: Fienden kommer! og andre betød: Vi kommer med hjelp!

Men nå var maten oppspist og anklene uthvilt, så Anne fortsatte skøytetreningen innover dit hvor de hadde satt fra seg skoene. For nå ville de hjem til mor og varm kakao.

På dette fotografiet fra 1954 ser du Sør-Sunde med Revheimsveien som går tvers over bildet litt over midten. Legg merke til den hvite trafostasjonen som ligger ved dagens "Toppen Kolonial". I bakgrunnen ser du Store Stokkavann. Foto: WIDERØE

ORDFORKLARINGER OG SPØRSMÅL

Varde = Steiner lagt oppå hverandre på en fjelltopp. I gamle dager tente folk ild på varden for å varsle ufred. Bydelen Vardeneset har fått navn etter en slik varde som stod på Tastahøyden i krigen mellom Danmark/Norge og England 1807 - 1814.
Trev = tok

1. Hva var egentlig en bygdeborg?
2. Denne historien hendte i folkevandringstiden. Folkevandringstiden kalles ofte tiden fra 300 - 600 etter Kristus. Prøv å finne ut hvorfor denne perioden kalles folkevandringstiden.
3. Hva slags hus bodde folk i på denne tiden?
4. Hvor hadde inntrengerne på Sunde lagt båtene sine?
5. Hvordan prøvde far å stoppe blodet i Geirs sår?
6. Hvor lå bygdeborgen på Sunde i folkevandringstiden?

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

1. Dramatisér hva som skjer i familien Sunde fra Geir roper: "Varden på Smiodden er tent, fremmed båter er på vei mot Sunde!" Far, mor, bestemor, bestefar, Geir, Ingvil og Anne er med i det vesle skuespillet som slutter når familien når bygdeborgen.
2. Tegn kampen mellom sundebuene og de fremmede!