MJUG

En fin sommerdag drog familien Sunde på tur til Vistestranden. Familien består av mor og far, Geir 14 år, Ingvil 12 og Anne 8. Vannet var som vanlig kaldt, men Anne klarte likevel å lokke far med uti. De tok fart fra stranden. Hånd i hånd spurtet de ut i vannet så spruten stod. Etter badet koste Geir og Ingvil seg med fotballen. De vippet ballen til hverandre uten at den kom nær bakken. Snart hadde de fått varmen tilbake i kroppen og spurte om å få kjøpe is. "Først skikkelig mat!" sa mor som hadde funnet fram påsmurte skiver, saft og te.

Mens de spiste, spurte Ingvil: "Kan me ikkje dra ud te den hulå ittepå? Der me lekte indianare den gangen." "Du mener Vistehola," sa far. "Jo, det kan vi godt."

Da familien hadde spist, ryddet de sakene sine, puttet alt inn i bilen og kjørte videre til Vistehola. Ungene fant fort veien opp i "2. etasje" av hulen. Det var spennende å ta seg fram oppå der – og litt skummelt å se ned i hula under. Rart å tenke på at her hadde det bodd folk. Geir hang seg utfor kanten og slapp seg ned foran huleinngangen. "Ingen inntrengere her!" sa far og kastet seg over ham på tull. Så slåss de på "løyve" mens Ingvil og Anne sto oppe på kanten og skrattlo av "guttene" i familien.

Snart satt mor, far og Geir i fred og ro foran hulen. Mor hadde tatt med noe "kaninmat" og far lå på ryggen og kikket opp på noen fine hvite skyer mens han tygget sakte på en gule-rot. "Koss va det her når det bodde folk?" spurte Geir. "Slåss de sånn så oss?" "Sjelden," svarte far, "men de var nok klar til å forsvare det området eller territoriet de betraktet som sitt. De levde sammen i grupper på omtrent 30 mennesker – akkurat som en indianerstamme. De måtte ha et stort område for å overleve. De menneskene som bodde i denne hola på Viste, brukte trolig hele Nord-Jæren som sitt jakt-område.

Tenk deg at du kommer inn i leiren her for 6000 år siden. Du ser at mor sitter og skraper reint et skinn, mens jeg sitter og ordner noe på pilene mine. Du ser farmor kommer opp fra stranden med skjell. Hun roper at jentene skal komme å hjelpe henne. "Vi må på jakt, Geir!" sier jeg. "Det er lite mat igjen. Dessuten må jeg over til Sunde etter flint." "Flott," sier du. "Blir vi lenge borte?" "Jeg regner med en ti - tolv dager."

Vi tar med oss buene og hunden. Jeg tar også spydet. Så rusler vi gjennom skogen mot Kvernevik. "Skogen?" "Ja, det var varmere klima da enn nå, så lauvskogen stod tett på Jæren. Ved Kverneviken stakk vi innom den lille boplassen Svinaberget som lå like ved der hvor veien går over mot Randaberg. Det står rester etter et sauefjøs på den plassen nå. Vi prater litt med jaktfolkene som holder til der. De er i godt humør, for de har skutt en hjort, og nede ved vika har de fisket og tatt livet av en fin sel.

Vi må snart videre. Kvernevika går nesten like inn til Hålandsvatnet, så vi vader over den grunne bukta og følger stien oppover mot Ørnaberget. Plutselig stopper jeg opp ved et kratt. Jeg holder pekefingeren foran munnen. Du legger varsomt hendene rundt munnen på hunden så den ikke skal gøy. Snart får vi øye på en villsvinunge inni krattet. Jeg fisker forsiktig en pil opp av koggeret og legger den oppå buestrengen. Hunden piper av spenning. Grisingen snur seg og får teften av oss, men idet den skal legge på sprang, rammer pilen den i halsen. Den faller i bakken, du jubler mens hunden vår er i fullt firsprang mot byttet.

Jeg brekker en grein av et tre og binder villsvinet oppå så det blir lettere å få med seg. Du bærer buene og spydet, og så trasker vi videre over området der Kvernevik skole ligger nå og opp mot bergtoppen eller njugen som nå er blitt til Mjug. Der har vi en liten jakthytte. Hytta er bare på 2 x 2,5 m. Jeg flår svinet mens du rusler ned til stranden for å lete etter flintknoller eller steiner av flint som er ført opp til

Sunde med isen fra Danmark. Strømmen i det smale sundet hvirvler opp næring fra bunnen slik at det er mye fisk ved sundet. Selen går etter fisken, så er vi heldige, kan vi få hasen også på et av disse fine havdyrene ved Mjåsundet eller Jåsund (som betyr det smale sundet). Sundet var forresten ikke så smalt den gangen. Etter hvert som isen smeltet, ble landet på en måte lettere og begynte å stige - noe det ikke er helt ferdig med ennå, forresten. Men i steinalderen gikk sjøen nesten 50 meter lenger opp på land ved Hafrsfjordsundet enn i dag.

Vi har en fin uke sammen på Mjug. Vi spiser fisk og kjøtt, maler oss frø på en flat stein. Om kvelden koser vi oss med steikte villepler. Du ser, på Sunde er det funnet spor etter de første eplene vi kjenner til i Norgeshistorien. Du finner også en død ravn og skjærer av nebbet. Nebbet henger du rundt halsen som et smykke eller en amulett som skal gi deg noe av ravnens årvåkenhet og styrke. Jeg er så heldig at jeg finner en ravklump. Den tar jeg med hjem til mor. Hun kan pynte seg med den gule steinen eller bruke den som byttemiddel når handelsfolkene kommer i båtene sine fra Danmark. "Fra Danmark?" sier Geir. "Ja, her i Vistehola er det funnet beinrester som er pyntet med akkurat samme border og mønster som er funnet på Jylland på denne tiden. Dette tyder på at det har vært for- bindelse mellom Vistehola og Danmark. Det er utrolig at folk våget å krysse Skagerak i skinnbåtene sine."

I dag er det bare navnet igjen av steinalderboplassen på Mjug. Furu-, bjørk-, or- og hasseltrærne er erstattet av eneboliger, rekkehus og boligblokker. Under husene renner i dag kloakken rett gjennom den plassen der arkeologene har funnet rester etter den eldste jakthytten i Norgeshistorien. "Så på Mjug har det bodd folk i 8000 år, og nå er det vel på tide å putle oss tilbake til Sunde og vår egen tid igjen," sa Far, svelget den siste gulerotbiten og ropte på jentene som hadde laget seg hytte i "2. etasje" av Vistehola eller Svarthola som den også kalles.

"Steinalderfaren" viser sønnen hvordan han lager en flintdolk. Under ser du den fine ferdigslipte dolken.

"Da arkeologene avsluttet sin undersøkelse av Mjugboplassen i 1980, var jeg borte og så på dem. De fortalte da at de hadde funnet rester etter steikte hasselnøtter som jaktfolkene hadde kost seg med rundt grua. Nede ved stranden fant jeg en flintstein som nå ligger til pynt hjemme på peisen. Det er akkurat som avstanden til de første menneskene på Sunde blir mindre når jeg holder den steinen i hendene," sa far mens bilen durte hjemover mot Sunde igjen.

Svinaberget, steinalderboplassen ved Kverneviken.

Vistehola eller Svarthola i Randaberg.

På Mjug, høyeste punkt i Kvernevik.

Utsikt fra Mjug mot Hafrsfjord.

Kvernevik sett fra Mjug. Til høyre: Sunde kirke.

ORDFORKLARINGER OG SPØRSMÅL

Teft = lukt
Territorium = område
Byttet = et dyr som jegeren fanger
Flintknoll = stein av flint
Amulett = en gjenstand et menneske henger på kroppen i håp om at den vil gi lykke
Rav = gul smykkestein laget av forsteinet harpiks
Kogger = liten skinnveske til å ha pilene i
Vade = vasse
Ramme = treffe

  1. Finn ut hva slags mat menneskene på Sunde spiste i steinalderen.
  2. Hvor mange mennesker bodde trolig i Vistehola i steinalderen?
  3. Hvorfor drog far og Geir fra Vistehola til Mjug?
  4. Hva betyr njug eller mjug?
  5. Hva betyr Jåsund?
  6. Hvordan var flintsteinen kommet til Sunde?
  7. Hva tid holdt det til folk i jakthytta på Mjug?

OPPGAVER UTEN FASITSVAR

  1. Prøv å mime jakten ved Mjug. En elev er far, en er Geir og en er villsviningen.
  2. Ta turen ut til Vistehola og lag en tegning av hola slik du tror det så ut der i steinalderen.
  3. Finn navnene på noen av gatene på Mjug.